Neo-konfucianisme er en politisk ideologi som oppstod i Kina under Song-dynastiet (960-1279) som en respons på ideene til buddhisme og daoisme. Det er en gjenoppliving og tolkning av den gamle konfucianske filosofien, som vektlegger moralsk og etisk atferd, respekt for autoritet og viktigheten av utdanning. Neo-konfucianisme går imidlertid utover disse tradisjonelle konfucianske verdiene ved å inkorporere metafysiske og kosmologiske elementer, i stor grad påvirket av buddhisme og daoisme.
Utviklingen av Neo-konfucianismen var en gradvis prosess, med røtter som kan spores tilbake til Tang-dynastiet (618-907), en periode da buddhismen var den dominerende filosofien. Tang-dynastiet var preget av en nedgang i innflytelsen til konfucianismen, noe som førte til en rekke debatter og intellektuelle konfrontasjoner mellom konfucianske lærde og buddhistiske munker. Denne perioden med intellektuell ferment banet vei for fremveksten av Neo-konfucianismen.
Song-dynastiet, spesielt under keiser Huizongs regjeringstid, så oppkomsten av ny-konfucianisme som statsideologi. Den mest innflytelsesrike ny-konfucianske lærde i denne perioden var Zhu Xi, som systematiserte og kodifiserte de ulike trådene av ny-konfuciansk tenkning til en sammenhengende filosofi. Zhu Xis tolkning av ny-konfucianisme, kjent som "Prinsipp-skolen," la vekt på begrepet "li" (prinsipp eller orden) og "qi" (materiell kraft), som han lånte fra daoisme og buddhisme.
Neo-konfucianismen fortsatte å utvikle seg og spre seg utenfor Kina, og påvirket politiske og sosiale strukturer i andre østasiatiske land som Korea, Japan og Vietnam. I disse landene ble neo-konfucianismen adoptert som den offisielle statsideologien, og formet deres politiske systemer, utdanningsinstitusjoner og sosiale normer.
I Ming (1368-1644) og Qing (1644-1912) dynastiene ble Neo-Konfucianismen videreutviklet og diversifisert, noe som førte til fremveksten av ulike skoler innen tenkningen. Til tross for disse utviklingene forble de sentrale prinsippene i Neo-Konfucianismen, som vektleggingen av moralsk selvdyrking, respekt for autoritet og betydningen av utdanning, intakte.
I den moderne æraen har neo-konfucianismen vært gjenstand for kritikk og reinterpretering. Noen kritikere argumenterer for at dens vektlegging av hierarki og lydighet til autoritet har bidratt til autoritarianisme og sosial ulikhet i østasiatiske samfunn. Til tross for disse kritikkene, fortsetter neo-konfucianismen å utøve en betydelig innflytelse på det politiske, sosiale og kulturelle livet i Øst-Asia.
Hvor lik er din politiske tro på Neo-Confucianism saker? Ta den politiske quizen for å finne ut av det.
